Nostalgi bak Lofotveggen.

Av  Bjørn Arvid Jenssen

Livet må leves forfra, men kan bare

forstås bakfra.

         Søren Kierkegaard

De flytta inn om vinteren. På torvkjelken nedover skoleveien. To vendinga med guttongen oppå:

   tomta ble grævd ut før hand

   en tysk skaftgranat ligg utfør Erikodden     

   solvarme daga med stubbrytar og dynamitt

   -fyr va det her!!  

   når kroppsmakta ikkje strakk te     

   stein te huset blei støpt i

   to etasja

   to rom nede og vaskekjellar

   fire oppe

   på sjøleid grunn

   med utedass og Vesteraalens Avis

   Gerhardsen og han Marshall va te god hjelp.

Menneskan og vedovnen gløda så inderlig sammen den natta. 

2

Han kom nærmar, Lofotveggen. Vakker og vill, vennlig og truanes ettersom. Når vatnet kasta sæ kvitt nedover fjellsian i august, gikk det sjyørret i Falkfjordvatnet. Mastan på hurtigruta opp over bølgan i storm og storhav utfør Nonsholmen, ka? Speilblank Gulstadvåg med femogtyve grader i skyggen, ka? Kor onkelen lært han å stekk røspette og stembit. Og kjenn han ikkje ennu de store knoklete nævan te bestefaren. Brune heile året og auan som myste gjennom saltdogga brillglass. Når han snudd sæ på tofta:  

   -Sånn må vi gjør. Nævan la seg varsomt over hans. De satte flynnergarn i blåst utfør Hestneset; den gamle feskarn lært gutongen å hammel; garnet måtte gå rett over atterskotten.

   -Sånn! 

3

Snu dæ! te marka i mjuke overganga førbi skolen på Røa og fjøsan på Rishaugen og myran  oppover mot de låge åsan. Bak han Åge med ryggsekk og femten fot bambus. Attover mot bekkan. Full av ørret te heilt innerst der Motinden står te ankeln i Urvasskråa med venstrefoten. Litjurvatnet og Båtvatnet;

   sein kveld eller tidlig morra.

   tom før makk.

   sulten og våt 

   trøtt og lykkelig.

           de smale stian med bjørkerøtter på tvers

              var en heim

4

Kem holdt æ å på å gløm? Bjørka; kronglebjørka; dronninga på kysten; kvit og grå, seig og mjuk og sterk som kvinnfolkan heime. Skar brødskiver. Berre va der med handa si mens kallan sleit på filén. Dreiv sesongfeske. Eller seilte utaskjærs.

5

Og endelig må æ husk på; at dersom bønder skulle førvill sæ førbi porten te han St. Peter på sine brede stier, så må Gubben gje klar beskjed:

   -Reis tebake og sag ned de h…..grantrea dokker ødela Gulstadmarka med!

6

Nei, æ vil heller tenk på:

Husbykollen,
kvær gong æ såg dæ
æ la handa oppå 
strauk dæ over
kjærr og gråstein og mose
tyttebær og einer
sprø is i grålysinga
rypestegg 
som skarra i uran
mot den uendelige 
horisonten omkring dæ
kunn vi ikkje førnæmme urtida
i klare blågrå haustkvelder
regn og tåke
vind og stilla   
du bar oss på stien
ned fra jakta  
eller midnattsola

        -koffør e du ikkje her hos oss nu?

7

-Ska du ut?

De sto utfør døra. Førskjellig av alder, gutan og jenten som bodde på Gulstad. Noen år ned og andre opp. Holdt sammen gjorde de før det meste. Yngvar og Arne. Pellygutan; Rolf og han Bjarne; Kristian va eldst. Willy på Hestneset; en av bestekameratan. Altfør tidlig farlaus. Det va før doktran åpna brøstkassan med motorsag. Og førlenga hjerterøttan med nål og tråd et støkke te ned i livet på folk. Lauvåsen og Per Ivar som hoppa så godt på ski. Kjell Henrik og han Thorbjørn på Røa. Unni og ho Nancy. Og ho Solveig. Førelskelsen i førsteklassen på folkeskolen. Og mange andre.

   -Ka ska vi gjør?

   -Donke bly under vinduet te ho Molla Strand!

8

Går det an å gløm han Leif på Husby?

Aldri!

Et stort menneske som tok vare på små menneska. Vi sto på grøftkanten når han og hesten og sleden kom susanes så det gnistra under meian:

    -Ptroooo! Ptroooo!

    -Ska dokker sett på, guta? Om vi sku sett på!? Vi elska han Leif og sleden og høysekken og hesten som det rauk av. Te Melbu og heim om det passa sånn. Eller så langt han skulle.

    -Ska dokker sett…? Han Leif lirka sveiva førsektig inn gjennom kjæften på lastebilen. Dro te. Det rumle stygt i innvollan. Blå røyk steig opp mellom bakføten på doningen som skalv og resta på sæ. Om vi sku sett på!!

    -Hold dokker fast! Giret og lastebilen og han Leif og vi geberda oss bortetter den arrete grusveien. Farta og spenninga auka førbi smia te han Rasmussen. Over brua. Klamra oss overlykkelig te styrhustaket over han Leif.   

-Ska dokker…  

Koffør lev ikkje sånne folk evig?

9

-men menneskan og tida kom og gikk mens vi venta på alt…

10

Elva i aust og Husby på hitsida av fest på Lækan. Andre veien Melbu kor de mest kondisjonerte huserte; advokata og handelsmenn; en disponent; distriktslægen i ny og ne…

serveringsdaman på Rex… 

…åsså den hælvetes tannlægen! Men bærre vent! Æ ska førtell ei sann historie om dæ, din hæst….!!

11

grusbanen førbi museet.

     ser han ikkje fremdeles gamle arr på knean og

      en mur av hatta

       over grå gabardin

        fargerike tørkla     

         rundt en støvsky

          søndagsettermiddag og

           pølsvogna te han Olferd!

            kem snakka om ekte kultur       

Øya kor vi sveiva grammafon

    med stålstift i kjæften på han Elvis

kjærlighetstunnelen tyskeran sprengt ut.

    kor mange kom ut førstegangskyssa.

    eller uten det som bedre var

Gulstad,

    nybyggarområde med

    stadig fleire hus

    fleire unga.

korte somra…

    melkerampan

    landeveiens blyge møteplass

    øyeblikkets lange øyekast

lange vintra…

    hastig flørt over stivfrosne høstjorda på nystrekka lugga

    nordlyset kor du kunne gjøm dæ i bølgan

    om du sto på tå

fleirgenersajonsfæst på lokalet

    som beatles drepte på sekstitallet 

    heimbrent i snyskavelen på baksida;

    kjenn du smaken ennu, kamerat  

stivpynta kvinnfolk langs veggan

før frigjøringa...

norgesglass på bordet i resturangen.

stinn røyk og tette kroppa

    over slitte tregolv etter

     trioen te han Walter

      før ikkje å snakk om han 

       Harry på Kassenbakken

        som ikkje spelt dansmusikk

         han resta tonan ut av belgen på trækkspelle

          time etter time 

           mens haue hans seig lenger ned  

            seig natta på yr og vill med

             kåtskap og promilla  

              stjålne kyss   

               knoker mot kjækbein

                sjalusi    

                 svetten som ei tåke

                   utover på trappa i pausan

Og dagen etterpå…  

     …ka slags lærdom blei det av slikt

     æ veit ikkje heilt –

     men Gud kor vi længte tebake i stille stunda

     te alt det vi huska og alt det vi har glømt

     te menneska med navn og menneska uten navn

     te hendelsa i stort, men mest i smått.

     men aller mest te tida sjøl

     som gikk så sakte, og

     blei så fort borte

                            inne i tida… 

                                                     12

men ka farsken!!

    Bære du stør oss opp kvær dag, Frode Holdhus,

    din fordømte østlænding øverst i Strandbakken

    kor farta om vinteren kom minst opp i hundre nederst: 

    Gulstad i favntak mellom fjell og våg og åsa med kronglebjørk på,

    et slikt sted kan du vel aldri lægg ned…

                            nei aldri!

   -derfør takker vi dæ før at du e te